Bella White

Du er herved advart

Hun er bare 26 år, men har allerede rukket å gi ut tre skiver, hvor begge de to siste har vært kandidater til undertegnedes årets album-lister. Jeg oppdaget henne dessverre ikke før andreskiva, lenge etter den kom ut, men det er som kjent aldri for sent å oppdage noe som er dritbra.

Det canadiske megatalentet ga ut debuten «Just Like Leaving» på egen label i 2020, men ble kjapt snappet opp av amerikanske Rounder Records, som presset den opp i større opplag og fikk den ut til folk. Nashville-selskapet er blant de mer velrenommerte som er der ute, og har siden tidlig syttitall gitt ut musikalsk gull med ei rekke artister få andre matcher.

Nanci Griffith, Kathleen Edwards, Doc Watson, Carlene Carter, Alisson Krauss & Robert Plant, Son Volt, John Mellencamp, Solomon Burke, Cowboy Junkies og Jonathan Richman er bare noen få av de celebre skalpene i beltet til etiketten, så da de signerte kontrakt med en canadisk tenåring, skjønte man allerede der at Bella er noe utenom det vanlige.

Det oppsiktsvekkende talentet var udiskutabelt, og et liv med en far som spilte i bluegrassband, og flasket henne opp med traktering av alle slags tradisjonelle strengeinstrument, og lass med skiver i umiddelbar nærhet, ga åpenbart tidlige resultat.

Debuten er knallgod, og helt fullstendig nedstrippet, der Whites stemme og gitar backes forsiktig av fiolin, ståbass og mandolin; et sound ikke helt ulikt hvordan skivene Gillian Welch og David Rawlings er skrudd sammen.

Med mer penger og et større apparat i ryggen er det alltid en fare for at det neste albumet blir for langt unna det ubesudlede og rene uttrykket en selvutgitt debut gir (dette gjelder like mye for country og pop som for rock’n’roll og punkrock).

For Whites del tok hun heller musikken, låtene og soundet videre og ytterligere opp et hakk på oppfølgeren «Among Other Things» (2023). Med musiker og produsent Jonathan Wilson (Will Oldham, Erykah Badu, Angel Olsen, Father John Misty med mange flere) i stolen låt det bare større og mer komplekst, der både perk, steelgitar, piano, elbass og mer gitarer ble lagt på, i tillegg til utsøkt korarbeid fra Nashville-dama Erin Rae, mens Wilson selv spiller trommer.

Det er svært smakfullt og kledelig gjort hele veien, men der stemmen til Bella White fortsatt og heldigvis er det bærende og sentrale elementet.

Hun synger altså så hinsides kult og bra, og den vidunderlige knekken hun har i stemmen, parallelt med den rå kraften hun har (og som hun aldri faller for fristelsen til å misbruke, noe mange andre nok ikke klart å la være å gjøre, med det talentet) er helt enestående. Om ei blanding av nevnte Gillian Welch og ei ung Maria McKee, iblandet Bellas unektelige signatur og særegenhet, sier deg noe, skjønner du nivået her. Herregud, så kult hun synger.

Tekstene høres dessuten så ehhh … «voksne» ut, det høres ut som det er masse levd liv bak dem, uten at det er så forbanna unikt heller, da singer/songwritere i første del av tjueårene har gitt oss masse lyrisk gull opp gjennom årene. Hank Williams døde da han var 29. Gram Parsons da han var 26. Landsmannen Neil Young var 24 da han ga ut «After the Gold Rush», sitt tredje soloalbum.

Det er ingen av dem vi tenker på som barnslige heller, så det er en fin klubb White er med i her. Hør bare den knallharde og såre «Marilyn» (om en sjalu, kjip og misogyn møkkafyr), og du er solgt. Så har da også slikt utrolig mye med fremføring og formidling å gjøre.

Da hun i sommer slapp «A Sign In The Weather», gjorde hun begrepet «den vanskelige tredjeskiva» fullstendig til skamme. Skiva er stappet med ekstremt gode og slitesterke låter, og dernest at hun synger dem helt fantastisk, men en sånn vidunderlig knekk i stemmen, som verken høres tilgjort eller påtatt ut. Det er bare sånn hun synger og er.

De snertne tekstene sitter også fortsatt, der tristesse og emosjonelle downere overhodet ikke fremstår som sutring, men heller som elegante og subtile spark. «There’s no such thing that I’ve ever seen/ That could outrun all the trouble that you gave to me», som er linja hun kicker i gang hele skiva med, er et godt eksempel.

Appalachia-referansene ligger tjukt utenpå musikken hennes, og innslagene av gospel i noen av refrengene er sterkt gåsehudfremkallende. I løpet av de tre skivene later hun også til å ha landet sitt eget sound og identitet stadig sterkere.

Til sommeren er det nøyaktig 20 år siden Gillian Welch stod på hovedscenen under Down on the Farm i Halden, hvor hun fullstendig trollbandt et helt fjetret publikum, undertegnede inklusivt; en konsert som med årene bare har vokst seg på, og som gjør at man stundom tar seg i å tenke «Shit, skjedde det virkelig? Var hun virkelig der? Var vi virkelig der?».

Nå er det duket for at en canadisk 26-åring kan overta stafettpinnen, og man må således våge å stille seg selv det eksistensielle spørsmålet «Hva faen skal jeg svare når alle i ettertid spør hvor jeg var da Bella White spilte på Kaktus?». Valget er ditt, men kom ikke luskende lutrygget og skamfull i ettertid og si at du ikke ble advart.

Egon Holstad