Ben Kweller

Foto: Chad Wadsworth
Tekst av Espen A. Amundsen

I mai dukker fyren opp på Kaktus-festivalen i Halden. Noe som i min verden er en drøm som endelig går i oppfyllelse, for Kweller har aldri tidligere turnert i Europa eller Norge. Det er bare å gratulere festivalgeneral Jonas Wille med en av årets beste bookinger, selv om Kweller neppe kliner til med hverken underarmsskudd eller flyvere.

Jeg kunne uten problemer ha skrevet en liten avhandling om Kwellers artistkarriere, men det får eventuelt bli en annen gang. Det viktigste er at du – du ja – får med deg konserten hans i Halden. For om jeg ikke er skrudd sammen helt feil, kommer det til å bli litt av en opplevelse om du liker en finjustert blanding av powerpop, rock, alt-country og americana. Setter du pris på en lett blanding av musikken til artister som Ben Folds Five, Fountains Of Wayne, John Hiatt, Steve Forbert, Wilco, MJ Lenderman og Josh Rouse, er Ben Kweller definitivt din mann.

Fra å begynne som en ung mann fylt med enorme mengder energi og teft for gode melodier, har Kweller sakte, men sikkert beveget seg over i et musikalsk landskap der melodiøs rock og americana har tatt mer og mer over. Etter å ha spilt mye med sin far i barne- og ungdomsårene, ga Kweller i svært ung alder ut tre album med bandet Radish. Et band som spilte relativt hardtslående rock som, selv om viljen definitivt var til stede, aldri klarte å nå ut til folket. At Kwellers fars vennskap med Nils Lofgren medførte at den kommende E Street Band-gitaristen ble en slags musikalsk mentor for Kweller hører også med til historien.

Foto: Lizzy Kweller

På den intense og svært iørefallende solodebuten, «Sha Sha» (2002), og den muligens litt mindre intense oppfølgeren, «On My Way» (2004), varter Kweller opp med en drøss herlige låter i skjæringspunktet rock og powerpop krydret med noe som nærmer seg ballader. Om du ikke tror meg er det bare å sjekke ut låter som «How I Should Be (Sha Sha)», «Wasted & Ready», «Falling», «Need You Back», «Hospital Bed», «The Rules» og «Different But The Same». Om du gjør det er jeg ganske sikker på at det er jeg som peker nese til deg. Om det motsatte er tilfelle skal jeg sette meg på en kaktus.

Mellom Kwellers to første soloplater ga han ut en EP med The Bens, en trio bestående av Ben Folds, Ben Lee og Kweller selv. Tre Ben’er der altså, som sammen laget en fin liten utgivelse fylt med fire sjarmerende låter det absolutt er verdt å få med seg om du liker deilige harmonier og lyden av synth, piano og el-gitarer. Ja, og kassegitarer, så klart.

På sitt tredje og selvtitulerte album fra 2006, beveger Kweller seg over i roligere og mer poporienterte musikalske farvann. Et album bestående av en rekke fine poplåter, der pianoet og Kwellers gutteaktige stemme spiller hovedrollene. Miksen av uptempo pop’ete låter som «Run», «Sundress», «Penny On The Train Track», «I Don’t Know Why», og rolige og balladeaktige ess som «Nothing Happening» og «Until I Die» (herregud, for en låt!), kunne knapt fungert bedre. På «I Gotta Move» klinker Kweller til med herlig powerpop.

Da jeg anmeldte plata skrev jeg blant annet følgende bevingede ord:
«For å bake en Ben Kweller-kake trenger du følgende ingredienser: Tre digre sleiver The Beatles, fire spiseskjeer Ben Fold, syv teskjeer Ron Sexsmith og et fingerbøl med Steve Forbert og Nils Lofgren. Glasuren består av en halv desiliter Rubinoos rørt sammen med en kvart desiliter Barracudas og en slant Bruce Springsteen. Kaken pyntes med tre store pianoer utstyrt med små raketter som lyser opp rommet akkurat nok til at du skimter smilet til sidemannen i glassbordet kaken står på.»

Foto: Chad Wadsworth

«Changing Horses» (2009) er plata der Kweller svinger seg opp på hesten med cowboyhatten på snei. Noe som selvfølgelig fungerer i både bøtter og spann. Omringet av steelgitarer, kassegitarer og strykere, treffer han blink både titt og ofte. «Ballad Of Wendy Baker» er så sår og vakker at det er helt greit å hente fram både lommetørkle og nesespray. Noe som også kan sies om gospelaktige og gåsehudfremkallende «Homeward Bound». «Thinks I Like To Do» er så sjarmerende og godlynt at tankene umiddelbart springer av gårde til Steve Forberts musikalske univers.

I 2012 slapp Kweller «Og Fly A Kite», en plate som av uante årsaker ikke vekket den store entusiasmen hos undertegnede da den landet. Noe som gjør meg en smule skamfull, for plata er fylt med klassiske Kweller-låter, selv om det denne gangen finnes få hestevrinsk og lite lassokasting i monitor. På «Og Fly A Kite» møter vi en artist som lager iørefallende låter på nennsomt, men like fullt energisk vis. Litt sånn pop møter powerpop, eller noe der omkring. «Out The Door», «Jealous Girl» og «Full Circle», er så fengende og lette å like at de sitter klistret i bevisstheten umiddelbart. Plata avsluttes på fint vis med Beatlesinspirerte «You Can Count On Me».
«Og Fly A Kite» er også den første plata som ble gitt ut på Kwellers eget plateselskap, The Noise Company.

«Circuit Boredom» fra 2021 inneholder låter med mye rock i blodet. Ikke noe dill dall, vi snakker rett på sak og gode melodier som setter seg i øret. Vi snakker powerpop med tidvis ekstra mye power. Den pop’ete og følsomme balladen «Just For Kids», er utvilsomt en av Kwellers aller fineste låter. Hardtslående «Heartattack Kid», og enda mer hardtslående «Careless», er andre favoritter. «Circuit Boredom» er en sjelden frisk musikalsk energibombe der el-gitarer og synth (tangenter) får mest plass i lydbildet.

Foto: Chad Wadsworth

«Cover The Mirrors», som landet i mai i 2025, er utvilsomt en av Kwellers beste plater – om ikke den beste – så langt i karrieren. Det er også det første albumet til Kweller etter at han mistet sin 16 år gamle sønn i en tragisk bilulykke. En hendelse som naturlig nok har satt sitt preg på musikken og da spesielt på to av platas hovedspor, «Brakes» og «Oh Dorian» (med MJ Lenderman på gitar). Sistnevnte er en så trist, fin og hjertevarm hyllest til sønnen at undertegnedes ord ikke strekker til.

Selv om flere av tekstene på «Cover The Mirrors» er både skjøre og såre, er de også vakre og fylt med håp. Kwellers evne til på nydeligste vis å tydeliggjøre prisen for kjærligheten og livene vi lever, tilfører plata en empatisk og menneskelig dimensjon det er umulig ikke å bli berørt av. På «Dollar Store», hentes el-gitarene fram for alt de er verdt. En fin og litt grønsjete låt der selveste Waxahatchee dukker opp på vokal. Nydelige og vare «Killer Bee» (med Flaming Lips), hadde passet perfekt inn på opptil flere Wilco-album.

I september slapp Briston Maroney den nydelige singelen «Poor Things», en låt der Kweller bidrar. Få med dere den, folkens!

Som nevnt innledningsvis, kunne jeg skrevet flere lengdemeter om den godeste Kwellers fantastiske musikalske univers, men jeg gir meg her. Nå gjenstår det bare å oppfordre alle som liker det de har lest ovenfor, til å dukke opp på Kaktus-festivalen i slutten av mai, stedet der man kan nyte godt av Ben Kweller og mange andre svært dyktige artisters evner til å trylle og skape musikalsk magi.