Case Oats

Foto: High Road Touring
Tekst: Tom Skjeklesæther

Jeg hadde planer om å skrive en oppvekstroman, men endte opp med å lage et album i stedet, forklarte Casey Gomez Walker, sanger/ låtskriver i det nye americana-bandet Case Oats, til det engelske musikkbladet Uncut i fjor høst. Walker har forfatter-utdannelse fra Columbia-universitet. Sangene starter ofte som en novelle eller et dikt. Det resulterer ofte i tekster som på sjarmerende vimsete vis handler om utfordringene knyttet til det å være ung, på leting etter mening og kjærlighet. Spesielt på selvforklarende i «Seventeen», med statementet «Aren´t you glad you didn´t kill yourself».

Bak artistnavnet Case Oats befinner seg altså duoen Casey Gomez Walker og Spencer Tweedy, med base i Chicago, Illinois. Åtte av sangene som utgjør deres debut-plate, Last Missouri Exit, er skrevet av paret sammen, to av Missouri-fødte Walker alene. Selvsagt begynner indie/ alt-country/ americana radaren å pipe når navnet Tweedy ytres. Faren til trommeslager Spencer er Jeff Tweedy, med nesten førti år bak seg som frontman i banebrytende Uncle Tupelo og Wilco.

Du skal ikke mange taktene ut i album-åpneren «Buick Door» før du forstår at Case Oats kan være verdige neste generasjons americana, med et rått tilhugget lydbilde produsert av Spencer. Inkludert er også solide bidrag fra pedal steel-gitarist Max Subar og felespiller Scott Daniel, begge medlemmer av det som ansees som Chicagos unge indie-rock elite. Allerede her, i tredje vers av «Buick Door», dukker det første banneordet opp; «You were your mother’s pup/ The safety of her guarding arms kept you from fucking up.»

Det er åpenbart å be om trøbbel i et nyreaksjonært USA. Det hjelper neppe at sangen «Hallelujah» inneholder setningen «..and your sister would break his fucking bones.» Casey Gomez Walker har altså den avgjørende særpregede stemmen og sammen har Walker og Tweedy den essensielle teften for gode melodier. Det innebærer at debutplata er stappet med et knippe oppsiktsvekkende fengende sanger. I så måte har den faktisk noe til felles med en nå tretti år gammel alt-countryklassiker, Son Volts «Trace», den som inneholder både «Windfall» og «Tear stained eye".

Jeg vedder en kasse kaniner på at de færreste som hører nettopp «Buick Door», «Nora», «Bitter root Lake» med sitt klebrige «Diane, Diane»-refreng og kuskeren «Kentucky Cave», klarer å riste dem ut av spillelista i hodet. «Bitter root Lake» skal være bygget på en sann historie om et et tenåringspar som stjeler et fly og som krasjer det i sjøen som gir sangtittelen. Der jenta dør. Sangen «Tennessee» er typisk for country-gynget som trommis Tweedy sikrer tvers igjennom denne plata. Ben Kweller, enda en amerikansk artist som skal gjøre sin første norske konsert på Kaktus i sommer, er stor fan av Case Oats og har følgende å si om dem; «Case Oats er rett fram, 100% organisk real-deal selve livet musikk. Jeg har ikke vært så begeistret for en ny artist på veldig lenge».

For egen del vil jeg tilføye at jeg tror at Case Oats har det særpreget som gjør at folk kommer til å være opptatt av dem godt inn i framtida. I mai har du anledning til å oppleve dem på deres norske premiere, og kan skryte av det i årene som kommer. Som om du skulle ha fått med deg 16 Horsepower og Son Volt på Down on the Farm i 1997. Case Oats siterer selv Gillian Welch, Doug Sahm og Neil Young som inspiratorer.