Charlotte Cornfield

Charlotte Cornfield – bra som hælvete

«It just hurts like hell when you’re in it», synger kanadiske Charlotte Cornfield i tittelkuttet på sin nyeste, sjette plate, Hurts Like Hell. Den er en av – mange – årsaker til at 2026 har vært et godt musikkår og en ekstra god grunn til å se frem til Kaktusfestivalen 2027.

«Hurts Like Hell» er bare en av utallige sanger Charlotte Cornfield har skrevet om livets viderverdigheter og de mange utfordringene to mennesker, som kanskje eller kanskje ikke passer sammen, kan streve med. Den er et vel så godt eksempel på tematikken som mange andre sanger i hennes rikholdige katalog, der hun helt konkret synger om smerten du lever i når du ikke tør å være deg selv fullt ut, men gjemmer deg inni skjellet ditt.

Jeg oppdaget henne først med Hurts Like Hell etter å ha lest en anmeldelse i enten Uncut eller Mojo, de to britiske musikkbladene som muligens kan beskyldes for å være nokså nostalgisk orientert med alle sine forsider med Beatles (sammen eller hver for seg), Stones, Dylan, Young, Mitchell og så videre, men som også evner å se en smule fremover og formidle mer eller mindre god journalistikk om talentfulle nye artister.

Ikke at Charlotte Cornfield er helt ny i gamet. Hun debuterte med den småskramlete platen Two Horses i 2011 som åpner med sangen «Construction In The Street» og dette umiddelbart fengslende verset:

Crying at the cinema, puking from the third floor

Stealing from the street sale, kissing at the front door

Smoking on the pavement, dialing you by accident

Wishing you’d have stayed and wondering where the day went

Altså, dette er tekstlinjer som på ingen måte er A4 eller comme il faut i «dannet» selskap, og da sier jeg bare: «Wow, er det ikke herlig?»

Det er en sang som vitner om ungdommelig overmot og en grei gi faen-holdning, som om en karakter fra en Tom Waits-låt skulle vært på rømmen og stukket innom en Pavement-låt og tatt med seg en eller annen fyr derfra, for så å gjenoppstå som en helt ny sang, unnfanget av en ung og lovende låtskriver, som i dette konkrete tilfellet altså viste seg å være den gang 23 år gamle Charlotte Cornfield.

Hun er nå 38 år gammel, og følgelig blitt en enda bedre tekstforfatter. Det mest slående aspektet ved sangene hennes er den totale tilstedeværelsen hun byr lytteren. Den første sangen jeg hørte med henne var «Living With It» fra Hurts Like Hell. Hun går rett på sak når hun åpner kalaset med følgende tekstlinjer:

I remember where we were when you said it

And I’ll never forget it

I remember everything about our hotel rooms

With the double-locked doors in-between

Sangen fortsetter i samme spor, med denne helt enestående tilstedeværelsen. Lytteren er praktisk talt i rommet sammen med Cornfield og denne tidligere kjæresten som har såret henne dypt og etterlatt henne i bunnløs kjærlighetssorg.

Sangen har tydelige spor av Jeff Buckley, Lou Reed, Lucinda Williams og andre store låtskrivere hun helt åpenbart har latt seg inspirere av, men den er også – like åpenbart – hennes egen triumf. Her bringer hun ikke bare inspirasjon til torgs, men egenart, talent og rå skaperkraft. Feist synger harmonivokal på «Living With It», og de to møttes av alle steder i en støttegruppe for musikere med småbarn. Det er et klart lykkeligere møte enn historien fra sangen. Charlotte Cornfield skriver ikke gladviser for ungene sine, men tunge, muligens selvopplevde historier i sangs form.

Hører vi på sanger som «In From The Rain» og «You And Me» fra hennes forrige plate, Could Have Done Anything fra 2023, står det tydeligvis ikke så verst til når det kommer til stykket. Men også her lener hun seg på gamle, dyrekjøpte erfaringer og levd liv som er så nødvendig for å komme fremover med hodet på plass.

Denne presentasjonen er strengt tatt ikke ment å være en dyp analyse av Charlotte Cornfield, men et visst kjennskap til tekstuniverset hennes er til stor hjelp for virkelig å sette pris på sangene. At hun har trukket frem Lucinda Williams som sin viktigste inspirasjon gir mening, for å si det sånn. I et intervju fra 2023 hadde hun dette å si om Williams: «I’m so inspired by her poetic, honest songwriting and general badassery.» Jeg synes det er fint sagt.

Musikalsk har hun blitt sammenlignet med så mange, men det vitner også om et bredt nedslagsfelt. Selv har hun blant annet snakket varmt om David Bowie, Karen Dalton, Stephen Merritt (hun har skrevet en sang med tittelen «The Magnetic Fields» der hun og kjæresten er på konsert med The Magnetic Fields, Merritts band), Joni Mitchell, Lou Reed, Arthur Russell, Elliott Smith, Sharon Van Etten, Gillian Welch, Yo La Tengo, Neil Young og sikkert også en haug andre. Det sier noe om hvor vanskelig hun er å båssette.

Det er da heller ikke poenget å presse Charlotte Cornfield – eller andre – inn i en trang liten boks. Den ville hun uansett slått seg ut av i løpet av et par-tre sanger. Det er nemlig selve sangene som er poenget, ikke innpakningen, og er det noe hun virkelig kan, så er det å skrive gode sanger. Vi ser frem til Halden i juni!

Erik Valebrokk