Erlend Ropstad
Erlend Ropstad til Kaktus! En av landets aller beste låtskrivere gjennom tidene kommer med fullt band til Brygga Kultursal i juni. Ropstads musikkatalog er etterhvert blitt ganske så stor og holder et ekstremt jevnt høyt nivå. Når Ropstad stiller med fullt band, så pleier det også å bli fullt øs, men de behersker også det myke og rolige segmentet. Bla ned for å lese Erik Valebrokks presentasjon av Erlend Ropstad!

Erlend Ropstad – konsertartisten som gir alt og litt til
– Det er ganske mye med min musikk der alt på en måte står på 10. Jeg prøver å gjøre den dynamisk og kan ta det helt ned, men så har jeg også øyeblikk hvor jeg bare står og skriker og alt er fullt kok.
Er ikke det beskrivelsen på en konsertartist å få med seg, så vet ikke jeg. Da jeg intervjuet Erlend Ropstad om inspirasjon tidligere i år, nevnte han gitarister som Jimi Hendrix, Josh Homme, Howlin’ Wolf og Jack White, sentrale navn for den sceneartisten han er blitt og blant årsakene til at han gir absolutt alt når han først er i gang.
– Det jeg har lært meg siden vi snakket sammen sist, er at for at den dynamikken skal funke når jeg skriker og vi har skrudd opp til 10, så må vi gå ned til 80 prosent iblant, sier han når jeg konfronterer han med dette utsagnet ni måneder etter.
– Forstår du hva jeg mener? Det er for at det skal føles virkelig farlig når vi går til 100 prosent og gir alt.
Nå er Erlend Ropstad, Venneslas bokstavelig talt stort sønn i hele sin to meter lange og hundre kilo tunge prakt, snart klar for Kaktusfestivalen, og når han går på scenen i Halden om sju måneder fra skrivende stund har han for lengst utgitt ny plate og har en forhåpentligvis vellykket norgesturné bak seg.

Hans egen varedeklarasjon er minst like god som en jeg kunne skrevet selv. En konsert med Erlend Ropstad er en oppvisning i kontraster, men hvor mye han enn «tar det ned» er det den tøylesløse energien som gjør størst inntrykk og som gjør at du etter endt dyst føler det som å ha blitt kjørt gjennom en sentrifuge. Det er øs og trøkk og, som han sier, «fullt kok», og det er på ingen måte en overdrivelse å kalle en konsert med Erlend intens. Halden har noe å se frem til.
Hans ellevte album har fått tittelen Det siste lyset og slippes i midten av januar. Etter den lavmælte EPen Like sant som alt annet og en akustisk turné er han nå tilbake der han trives aller best, i det elektriske. Der skrur han direkte opp til 10, for ikke å si 11, men for dynamikkens og kontrastenes skyld har han også ryddet plass til et par ballader.
– Jeg har funnet tilbake til gleden ved å stå fire musikere i sirkel i et innspillingsrom. Det var metoden vi brukte for sangene til det nye albumet, og det er basis for hele den kommende turneen. Vi telte til fire og spilte inn sangene tre ganger, så valgte vi det beste «taket» av de tre. Live-energien vår er ganske deilig å cruise på. Kan vi få til det samme på en innspilling er det også veldig deilig, særlig når vi kjenner at det lugger litt, forteller Erlend.
– Det som skjer når vi er ute og spiller, har vi nå tatt med inn på plate.
Han benytter de samme musikerne på scene som på plate. Erlend har hatt det samme bandet i fem-seks år, og du kan trygt si det er en tight gjeng. Kompet besørges av Karl-Joakim Wisløff på bass og Gunnar Sæter på trommer, en enhet så stødig som noen. Julie Falkevik spiller tangenter, og for litt ekstra trøkk har Erlend hyret inn en ekstra gitarist, Roar Nilsen som også er medprodusent, innspillingsleder og tekniker i studio. Det er et trøkk som merkes.
Siden turneen for lengst er over når han opptrer på Kaktus, vil bandet på dette tidspunkt være godt øvet, men må likevel nøye seg med et festivalsett som er adskillig kortere enn normalt.
– Jeg elsker de to timer lange klubbkonsertene, bekrefter han, men i Halden må vi nøye oss med et destillat av disse.
– Det er litt utfordrende å klippe dette ned til én time. Det gjelder å finne de låtene vi føler virkelig smeller fra den nye skiva, koblet med et par gamle hits, men så må vi bedrive litt arkeologi i katalogen også, noe for hardcorefansen. Jeg elsker å se ansiktene til de som står helt foran scenen lyse opp fordi vi kjører en litt hemmelig låt som vi spilte inn for 13 år siden eller noe. Det er alltid gøy. Vi må selvsagt også gi noe til dem som står og synger med på refrengene, forsikrer han.
Erlend Ropstad har mye å ta av, i begge kategorier. Han albumdebuterte så langt tilbake som i 2007 med Bright Late Nights, det første av to engelskspråklige album, men sangene derfra har han lagt på hylla. Det var med albumet Hva om det ikke er sånn som du tror at det er fra 2013 han la ut på den farefulle ferden inn i norskspråklig rock, og med årene er han blitt en av våre beste.
At han valgte å synge på norsk ble da også en velsignelse for ham. Å kalle Erling Ropstad allemannseie er å ta i overkant hardt i, men å si at han er elsket av et nokså stort publikum er det dekning for.
Takket være sanger som «Natta som er over nå», «Exit The Dragon», «Det store blå», «De henter oss om natta», «Det er vår stillhet jeg behøver» (som også er gjort av svenske Moa Lignell med Erlend som duettpartner) og «Kyrie Eleisson» i duett med vennen Lars Winnerbäck har han etablert det som for mange musikere og låtskrivere nok er en misunnelsesverdig posisjon. Han er ukjent nok til å gå i fred på gata, og samtidig kjent nok til at musikken kan være et (forholdsvis) trygt levebrød.
Han har i tillegg en stemme han benytter for å kunne stå opp mot urett og verdens generelle elendighet, uten at det definerer ham. Erlend Ropstad er vel så mye sin egen sjelegransker som de svakes talsmann, han er like mye en mann som elsker ordenes besnærende bruksmuligheter og kraft, som en som synger om de dypt menneskelige ting som angår og berører oss alle.
La meg i den anledning helt avslutningsvis sitere det ferske presseskrivet som følger «De vi var før», første single fra Det siste lyset. Der sier han:
– Noen låter er langkjøringslåter, noe er tirsdagsrock, noen har tekster hvor jeg tømmer huet for bekymringer for en verden som har blitt et shit-show, og det finnes en og annen låt som er bra når man danser på kjøkkenet mens man venter på noen som skal komme på middag eller en drink.
Mine damer og herrer, det er snart duket for Erlend Ropstad.
Erik Valebrokk