Jerry Leger
Man kan saktens lure på hva det er de har i drikkevannet i Canada om dagen. For all del, landet har tidligere skjenket oss storheter som Neil Young, Leonard Cohen, Hank Snow, Joni Mitchell og The Band (ikke at vi har tilgitt dem Céline Dion, Bryan Adams, Shawn Mendes og Justin Bieber, det får jo være grenser for selvutslettende velvillighet), men også i moderne tid har det vært en jevn strøm av musikalsk gull fra Nord Amerikas kuleste land, ikke minst innen det utstrakte og vidløftige genrebegrepet americana.
Foto: Katie Methot
Tekst av Egon Holstad
Navn som Daniel Romano, Colter Wall, Kathleen Edwards, Neco Case og The Sadies har hamret ut briljante skiver i høyt tempo, og her føyer Toronto mannen Jerry Leger seg fint inn i rekken. Selv var jeg en såkalt late bloomer på Leger fronten, og oppdaget ham først etter han hadde pumpet ut masse plater.
Det er heldigvis aldri en skam å oppdage noe sent, så lenge det er bra, og det kule med å oppdage Jerry Leger, var nettopp at det var en så utrolig rikholdig katalog å ta av, og dermed var det bare å ta på seg smekken, sette seg til bords og konsumere med stor appetitt.
Canadieren har hamret ut skiver siden midt på 2000 tallet og burde vært adskillig mer kjent, gitt nivået på platene hans. Noen av de tidlige utgivelsene hans er helt nedstrippet, og nesten lofiaktig i soundet, mens platene etter hvert er kyndig og smakfullt produsert, de fleste av dem av hans mangeårige samarbeidspartner Michael Timmins (kjent fra det fra superbe, canadiske bandet Cowboy Junkies, bandet som Townes Van Zandt dediserte en låt til).
Tekstmessig tar han heller ingen lettvinte snarveier, og låtene hans sveiper over tematikk som blytung eksistensialisme, tro og håp, rus, isolasjon, savn og bloddryppende hjertesorg, samt en og annen morderballade, bare for å krydre den gode stemninga. Takk og lov. Vi kan ikke høre på «Walking on Sunshine» eller «Det er lov å være blid» hele tiden heller.
Men det er uansett låtene hans, de mange fabelaktige låtene, han først og fremst fortjener ros for, for de er mange og gode. Hans lett nasale stemme kan minne om både tidligere helter som Willie Nile og Nikki Sudden, og han synger hver strofe med intens innlevelse, uten at noen gang høres kokett ut.
Flere av platene er helt uten dødpunkter, og det at han kan utelukke en genistrek som morderballaden «Jumped in the Humber» (let den opp der musikk strømmes!) fra de ordinære studioplatene sine, sier alt om hvor mye ammunisjon han åpenbart har i kammeret.
Leger har allerede begynt å få en tallrik og entusiastisk fanskare her på berget, og det er både kult og fortjent, akkurat som det var med hans venner i Cowboy Junkies. Det er godt å registrere at det fortsatt kommer noe ut av Nord Amerika som det er verdt å juble entusiastisk og uironisk til. Vi trenger det mer enn noensinne. Vi trenger faen meg Jerry Leger. Nå kommer han til Halden, og vi dit!