
Jolie Holland
I 2001 spilte Jolie Holland inn solodebuten «Catalpa» i San Francisco, som hun ga ut i skikkelig DIY-stil i 2002. Allerede da fanget hun interessen hos en herremann som heter Tom Waits, og etter det er alt stort sett historie.
Foto: Chris Doody
Tekst av Johnny Wilhelmsen
Jolie er ei femti år ung dame, født i Houston, Texas. Den musikalske reisen hennes har ført henne innom Austin, San Francisco og Vancouver, før hun endte opp i New Orleans hvor hun bor i dag. Hun behersket piano, gitar og fele allerede tidlig i tenårene, og reiste rundt og spilte for kost og losji, før hun dro til Vancouver og Canada og møtte Samantha Parton på slutten av 90-tallet. De dannet bandet The Be Good Tanyas sammen med Trish Klein og Frazey Ford. Det ble bare med et album for Hollands del, men hun har bidratt på flere av albumene som kom ut i ettertid.
I 2001 returnerte hun til San Francisco, der hun spilte inn solodebuten «Catalpa», som hun ga ut i skikkelig DIY-stil i 2002. Allerede da fanget hun interessen hos en herremann som heter Tom Waits, og etter det er alt stort sett historie. Waits sørget for at hun ble signet av ANTI, hans plateselskap på den tiden, som sørget for å re-utgi debuten og de påfølgende fem soloalbumene, bl.a. det utrolig varme, sterke og solide «Pint of Blood» (2011) der Marc Robot briljerer med ymse gitarer. Jolie låter som ei tent Lucinda Williams innimellom, og det å trekke paralleller til Emmylou Harris er ikke halvgærnt. Som blodfan av Tom Waits har jeg ingen problemer med å skjønne at hun endte opp som en av hans favorittartister.

Foto: Saroyan Humphrey
Holland skriver det meste av materialet selv, men når hun velger seg coverlåter så velger hun definitivt fra øverste hylle. Hun er sterkt inspirert av nevnte Waits, og ikke minst salige Townes Van Zandt, som hun har spilt inn to låter av. «Rex’s Blues» på nevnte Pint of Blood, og ikke minst den særdeles spesielle versjonen hun gjør av «You Are Not Needed Now» på 2017-utgivelsen Wildflower Blues. På den skiva gjør hun dessuten en ulidelig vakker versjon av Michael Hurley sin «Jocko’s Lament. Hun gjør mer enn lettvinte coverversjoner, men omarbeider mesterverkene så de føles som hennes egne, uten å tukle med originalene. Det er stor kunst. Bare å sjekke ut.
Som om ikke det er nok så leverte hun et karrierehøydepunkt i 2023 med «Haunted Mountain». Duetten hun gjør med Buck Meek gjør alene at det er verdt å investere i albumet. Og Jolie Holland blir altså å finne på scena under Kaktusfestivalen. Det blir kos. Det blir sterkt. Og det blir noe å legge i Den Store Minneboka.
