Jonas Alaska

Foto: Frode Fjeringstad
Tekst: Espen A. Amundsen

Det har skjedd mye siden Jonas Alaska, fra Åmli i Aust-Agder, slapp den usedvanlig fengende låta «In the Backseat» i 2011. Så mye at han i løpet av de to siste årene har benyttet anledningen til å slippe det som trolig er hans to beste album så langt i karrieren, «Sunday» (2025) og «Aslaksen» (2026). Så selv om krøllene muligens ikke har like mye spenst som i 2011, fremstår Jonas Alaska anno 2026 som en moden og reflektert artist med en lysende fremtidshorisont. Så selvom Alaska har gitt ut ni flotte album så langt i karrieren, har jeg derfor valgt å rette fokuset mot hans to siste musikalske bragder. 

Etter første gjennomlytting av «Sunday», føltes det nesten som jeg hadde ramlet rett inn i Jobs bok. Men etter å ha levd med plata et par uker, hadde tristessen og oppgittheten som tilsynelatende fremkommer i tekstene, forvandlet seg mer i retning av å fremstå som jordnære og ektefølte uttrykk for hvordan livet kan oppleves når pila ikke akkurat peker oppover. Noe de fleste av oss er innforstått med om vi gidder å kjenne etter. Livet er jo, som kjent, og i all sin prakt, ikke for amatører. 

Det fineste med tekstene på «Sunday», er at de, på godt og vondt, rører ved noe allmenngyldig og gjenkjennelig ved det å være menneske. Det sagt, det er ingen tvil om at «Sunday» er et dypt personlig album, noe også som fremkommer i presseskrivet der det blant annet heter: «Jonas Alaska deler historier fra livet som tobarnsfar, følelsen av å ha passert den brutale holdbarhetsdatoen som «ung og lovende».

Det som i utgangspunktet oppleves som i overkant trist og resignert, blir etter hvert tilført nyanser av både lys, varme og (hverdags)humor. Noe den lett kontrastfylte tekstlinjen «I lost my faith and I lost my curly hair» er et treffende eksempel på. At nydelige «Thank God For You», er en hyllest til kjæresten, tør jeg vedde minst tre kasse kaniner på. Så lenge leve kjærligheten, lidenskapen og Bob Dylan. 

Det minimalistiske og jordnære lydbildet – tryllet fram av kompisen Mikhael Paskalev – er med på å skape en stemning som kler tekstene svært godt. Et lydbilde der Alaskas ujålete og varme stemme, stort sett kun akkompagnert av gitar og piano, gis stor plass til å utfolde seg. At «den gode melodien» hele tiden ligger på lur, tilfører albumet en akkurat passe stor dose med melodisk kraft til at beina begynner å trampe takten og den innvendige nynningen løsner på snippen. 

Låter som «I Wanted To Make Something Alone» og «If I Don’t Come Home, er så til de grader følelsesmessig intense at jeg får en diger klump i halsen hver gang de lener seg inntil meg. At livsbejaende og lett glødende «When I Come Around» får æren av å avslutte «Sunday» er helt på sin plass.

På «Aslaksen» kliner Alaska til med sitt første norskspråklige album. Noe han i utgangspunktet var skeptisk til fordi han syntes det var flaut og at han tenkte at han kanskje hadde en kjip dialekt. Men dagen etter at Lillebjørn Nilsen døde skrev han en sang om ham på norsk. Og da var det gjort og selvtilliten vokste. For dialekten var slettes ikke kjip, og ved å benytte morsmålet opplevde Alaska at nyansene i tekstene kom bedre fram enn tilfellet var når han uttrykte seg på engelsk.

Noe som selvfølgelig stemmer, selv om jeg synes de engelske tekstene hans også fungerer svært godt. Det sagt; det er en sann fryd å høre Alaska fremføre låtene sine på sin egen og fine dialekt. For vips så forvandles Jonas Alaska til Jonas Aslaksen, uten at man egentlig tenker så mye over det, for stemmen har jo ikke forandret seg. Den er akkurat like myk og tilstedeværende som tidligere.

Det er ingen tvil om at Alaska slipper seg mer løs språklig på norsk. Flere av låtene fylles med detaljer og nyanser enn tidligere. Tidvis lar han bare ordene flyte av gårde, fylt med underholdende og detaljerte observasjoner hentet fra både fortid og nåtid. Som for eksempel på åpningslåta «Mamma og pappa» og «Ali Boulala». Førstnevnte tar for seg livet som småbarnsfar mens sistnevnte er en usedvanlig underholdende fortelling om skateboard (ei fjøl) og livet som ung gutt i hjembygda før Dylan fikk overtaket.

«Verden ble åpna og alt ble gjort mulig /Av ei fjøl lagd med håndholdt sag 28 år seinere / Heilt seriøst meiner jeg /At det er min lykkeligste dag»

Det er mye omsorg og kjærlighet til livet å spore i tekstene, til fortid og nåtid, bygda Alaska vokste opp i, venner, familien sin og barna sine. Men også lengsel og nostalgi som på nydelige «Kjøre hjem» der protagonisten er lei av Baker Hansen og lengter etter å kjøre hjem og bli den han var før han dro. Til regnvær, joggesko og Nokia-telefon. 

På «Tida har lurt meg», som trolig er inspirert av Nick Drakes «Time Has Told Me», hengir Alaska seg til eksistensielle funderinger rundt konseptet «tid». Den «boblende» synthen på lett introverte «Aldri mer», tilfører låta det lille ekstra den trenger. En låt der en blanding av frustrasjon, desperasjon og oppgitthet dukker opp over overflaten. Ting skal kastes over autovernet og hjertet, se, det kan man ikke stole på.

«Er det gud» ble skrevet i en periode da man fikk daglige oppdateringer om alt det grusomme som skjedde i Gaza, om barna som ble drept og alle de ødelagte livene. En gripende og hjerteskjærende tekst der trommelyden skjærer gjennom lydbildet som skuddsalver. 

«Er det Gud, er det sånn Gud ser ut / Livredde, ødelagte, fanga og skutt/ Er det Gud, når de jakter de små / Tar strømmen så hjertene slutter og slå»

Plata rundes av med «Store Lillebjørn», en hjertevarm hyllest til Lillebjørn Nilsen omfavnet av et lydbilde som hadde kledd de fleste låtene til den store, lille Oslo-poeten.

«Aslaksen», som er produsert av Mikhael Paskalev, er pakket inn i et ganske nakent, men svært effektivt lydbilde som passer låtene svært godt. Vokalen til Alaska får skinne omgitt av akustiske gitarer, bass, behagelige trommer, forsiktig bruk av synth, munnspill og koringer der det trengs. Om jeg skal være sjenerøs, og det skal man jo, minner musikken som triller ut fra «Aslaksen» om en fin blanding av musikken til visesangeren Lillebjørn Nilsen og folk-artisten Bob Dylan.

Så, ja da, Jonas Aslaksen aka Jonas Alaska, kan trygt fortsette å synge på norsk, for dette naila han på første forsøk.

Helt til slutt: For å være godt forberedt til Alaskas konsert på Kaktus-festivalen, anbefaler jeg på det sterkeste å høre på alle platene til Alaska. For mye av det som er beskrevet i omtalen over finner du også igjen i hans andre plater. Som for eksempel på det fantastisk fine albumet, «If Only As A Ghost» (2013), produsert av Kjartan Kristiansen (Dumdum Boys). 

Ps! Denne artikkelen i all hovedsak basert på Espen A. Amundsens anmeldelser av Jonas Alaskas to siste plater.