Norma

Foto: Tora Murtnes-Hatlestad
Tekst: Erik Valebrokk

Det kan virke som den humoristiske tittelen på Halden-kvartetten Normas aktuelle albumdebut, Country Catering, er ment å villede oss. Ikke for det, her er langt mer enn subtile innslag av countrymusikk. Country Catering er ikke av den grunn en countryplate, men den er det også.

Normas musikk er en cocktail av forskjellig innflytelse. Om de fire bandmedlemmene som er mellom 25 og 35 år gamle, er flasket opp på en diett av Buffalo Springfield, Flying Burrito Brothers, Poco, tidlig Eagles og ikke minst Grateful Dead anno 1970, året de ga ut bautaene Workingman’s Dead og American Beauty, vites ikke, men sånn lyder det. Vi hørte mye av det samme på den Spellemannprisnominerte EPen Norma fra 2023, og med den «virkelige» debuten, Country Catering, levnes ikke lenger fnugg av tvil om hvor bandets musikalske ankerfeste befinner seg.

Det dreier seg om flerstemte harmonier, velplassert pedal steel, myke gitarløp og stødige komp, men også en og annen synth som trekker røttene i mer overraskende retninger. Jørgen Nilsens milde, fine stemmeprakt geleider de utsøkte melodiene av sted gjennom sanger med stor variasjon innenfor det brede nedslagsfeltet countryrocken representerer. Alt er fremført med en grad av selvfølgelighet – eller selvsikkerhet – som vitner om en dyp forståelse for det som har kommet før, og med en viss godvilje kan Norma godt sies også å vende blikket mot nye horisonter.

Det visuelle spiller på lag med det musikalske. Normas coverkunst er foreløpig av det tegnede slaget, og singlecoverne som har ledet opp til Country Catering og albumcoveret i seg selv, lener seg på knusktørr ørkenmytologi representert av klapperslanger og kaktus, sand og stein, cowboyboots og coyoter. Selv trekker bandmedlemmene gjerne i cowboyhatter, trailercaps og nokså dempet western wear, og de kunne fint delt scene med Gram Parsons eller Stephen Stills.

Foto: Tora Murtnes-Hatlestad

Countryrocken som sjanger tok en muligens nødvendig pause etter sin tilblivelse på sent 60-tall og tidlig 70-tall, men via den såkalte alt-country-bølgen som oppsto på 90-tallet ble den raskt moderne igjen. Med band som Uncle Tupelo og Jayhawks i spissen førte den med seg påvirkning til både avleggere av disse og senere artister, og miljøene rundt magasinet No Depression og plateselskapet Bloodshot Records fortsatte å vise vei.

25-30 år senere kan vi lettest forstå Norma og det sammensuriet av inspirasjon som finnes i musikken deres, i lys av denne tradisjonen. Alt-country hadde ikke oppstått uten den opprinnelige countryrocken, og Normas tidsreise går nærmest etappevis gjennom hele det 60 år gamle musikalske landskapet den har eksistert i – og for den saks skyld enda lenger tilbake. Men da beveger vi oss i retning en kime som vel så mye er røttene til andre forgreninger av countrymusikken og dermed er mindre relevant i akkurat denne sammenhengen.

Country Catering er vekselsvis lyden av Grateful Dead, Flying Burrito Brothers, Wilco og MJ Lenderman – og let gjerne etter flere referanser. Du finner dem lett som bare det. Men altså, hvordan ble det slik? Hvordan kan fire unge haldensere lage musikksom like gjerne kunne oppstått i Laurel Canyon for snart 60 år siden?

Ser vi bort ifra det som kan kalles ren inspirasjon og direkte påvirkning, tror jeg det skyldes at musikk flyter, at den lever sitt eget liv og beveger seg via lydbølger mellom personer, mellom æraer, mellom kontinenter. Jeg tror musikken er en egen organisme som, i mangel av en bedre sammenligning, pollinerer, og at den er på kontinuerlig søken etter mottakere – planter – som kan bringe den videre og gi den fornyet liv.

Hvis musikk kan sidestilles med pollen i naturen, er ingen sanger helt like, men beslektet med hverandre i større eller mindre grad. Derfor låter Normas «End Run» som om den kunne hørt hjemme på The Gilded Palace Of Sin, derfor kunne «RabbitFeet» vært et outtake fra Workingman’s Dead, derfor kunne «Left Hand Work Of Art» funnet en naturlig plass på Buffalo Springfield Again, og derfor kunne «In The Breeze» dukket opp på Tomorrow The Green Grass som den rene selvfølge.

Foto: Tora Murtnes-Hatlestad

Er det å si at Norma mangler egenart? Overhodet ikke. Det er derimot å erkjenne at bandet er del av det samme kretsløpet som har fostret de overnevnte platene og mange flere. Kan vi si det så enkelt som at Norma jommen har god musikksmak?Sangene de skriver tyder på det, og dermed er svaret gitt. Norma er et kollektivt prosjekt. Låtene på Country Catering er komponert og/eller arrangert av Jørgen Nilsen (vokal, akustisk gitar, keyboards), Thor Murtnes-Hatlestad(gitar, harmonivokal), Levi Sponvik (bass, gitar, keyboards, harmonivokal) og Oskar Rølling (trommer, perkusjon, harmonivokal) i fellesskap. Tekstene er det primært Jørgen som har hånd om, i noen tilfeller med hjelp fra Thor.

Pedal steel-gitaren som er en så vesentlig ingrediens i lydbildet trakteres av innleid hjelp. På platen er det produsenten Simen Følstad Nilsen som har ansvaret (han har samme rolle som medlem av Embla & The Karidotters). Han stiller gjerne opp liveogså såfremt det passer med hans travle agenda, og er han opptatt hanker bandet inn Elias Wallumrød Orning fra bandet Himmelskip. For å forvirre ytterligere kan det legges til at han også er vikar for Simen hos Embla & The Karidotters. Hvem som spiller med Norma under Kaktus-festivalen gjenstår å se, men vi er svært sannsynlig i gode hender uansett om det blir Simen eller Elias.

«Får man gleden av å oppleve en konsert med denne gjengen fra Norges Mississippi, vil bandets samspill, musikalitet og spilleglede sørge for at smilet står fra øre til øre. Fininnstilte harmonier, freidige gitarlicks og rytmeseksjonens gyngetegroove gjør det vrient å ikke trampe booten taktfast», skriver plateselskapet Die With Your Boots On om sitt nyeste tilskudd til stallen. Vi som stiller uten boots vil nok også kunne trampe taktfast til denne fine gjengen når de gjør Halden til det beste stedet å befinne seg den siste helgen i mai.