Sean Rowe

Foto: Matt Dayak
Tekst av Erik Valebrokk

Er du glad i musikk, har du høyst sannsynlig et knippe favorittartister og -band, og nesten like sannsynlig er at du i all vesentlig grad nøyer deg med å høre på disse. En og annen slenger vil likevel dukke opp i ny og ne. Du hører en låt som fenger deg i en TV-serie, på radioen eller på kafé, og tenker at den var jommen fin, men du er i bunn og grunn fornøyd med tingenes rolige tilstand. Alt var uansett bedre før, og det er nok av andre ting å bry seg om, mener jeg.

Eller kanskje du virkelig er glad i musikk? I så fall oppsøker du rett som det er nye artister. Du går på konserter med band ikke så mange andre har hørt om, du tar på alvor anbefalingene algoritmene din foretrukne strømmetjeneste byr deg, og du har helt sikkert også venner med den samme musikalske eventyrlysten.

Jeg tilhører en tredje kategori. Jeg er han fyren som er så skada av musikkens kraft at jeg aldri får nok. For meg er musikk så å si synonymt med å puste, med den åpenbare forskjell at jeg iblant er nødt til å la musikken stilne, hvor dårlig jeg enn liker det. Var det opp til meg, spilte jeg musikk 24 timer i døgnet, for det er som jeg sier: Det er altfor mange artister som holder på med fine ting til at jeg greier å henge med på alt jeg vil.

Jeg saumfarer nettet på jakt etter ny – og gammel – musikk; jeg får innboksen full av mailer fra unge, håpefulle artister – og noen ikke fullt så unge, men stadig håpefulle; jeg leser musikkmagasiner, jeg leser musikkbiografier og jeg ser musikkdokumentarer; jeg studerer platecover i detalj – jeg simpelthen trenger musikk for å være til. Det er et tøffere liv enn mange er klar over, og det kan altså oppsummeres i denne stadig tilbakevendende frustrasjonen: Det er altfor mange artister som holder på med fine ting til at jeg greier å henge med på alt jeg vil.

Foto: Sarah Bachinger

Jeg skal være takknemlig om du fortsatt leser denne teksten i håp om å lære noe om Sean Rowe. Hensikten er tross alt at jeg skal presentere ham og si noe pent om ham.

De som velger å løse billett til verdenshistoriens aller første Kaktusfestival i Halden begår en klok handling. Blant artistene som spiller er nettopp Sean Rowe, en 50 år gammel sanger-låtskriver og villmarksentusiast fra småbyen Troy, New York, roughly samme område som der James Fenimore Coopers siste mohikaner befant seg. Atten år gammel leste han friluftsmannen Tom Browns bok The Tracker og startet en blogg om sitt eget villmarksliv, men det var for sent. Musikken hadde for lengst tatt tak i ham, og selv om Sean Rowe sikkert befinner seg så mye han kan i det fri fremdeles, har musikkarrieren hatt rangen siden han begynte å opptre i lokale kafeer og på open micarrangementer på begynnelsen av 2000-tallet.

Sean skrev sin første sang som syvåring etter å ha hørt Survivors «Eye Of The Tiger». Mitt umiddelbare tips er at «Eye Of The Tiger» var en bedre sang og at Sean også syntes det, men han ga seg ikke av den grunn. Da han var sytten oppdaget han Otis Redding, og balladen «Open The Door» inspirerte ham til å begynne å synge. Et år senere – på samme tid som han startet villmarksbloggen – begynte han for alvor å skrive sanger. Den beslutningen skal vi være takknemlige for.

Om noen har tolket det dithen at jeg personlig ikke hadde det helt store forholdet til Sean Rowes musikk før jeg ble invitert til å skrive denne teksten, har de rett. Det er nettopp det jeg mener, at Sean er en i den enorme mengden av artister jeg ikke har hatt tilstrekkelig tid til å høre på. Jeg har vært oppmerksom på mannen, men brukt lite tid på musikken.

Foto: Matt Dayak

Første gang jeg hørte Sean Rowe må ha vært da han ga ut platen The Salesman And The Shark i 2012. Jeg ble nysgjerrig på ham fordi platen – i likhet med forgjengeren Magic – var utgitt på plateselskapet Anti-, kjent for sin tillit til artistenes egne beslutninger og ønsker, det være seg Tom Waits, Mavis Staples eller Merle Haggard, og senere Deafheaven, Waxahatchee, The Beths og utallige andre kremartister. Sagt på en annen måte, er det følgende rådet svært godt: Ser du logoen til Anti- på en plate, kan det være smart å høre på den.

Jeg vælva riktignok ikke av fryd da jeg hørte The Salesman And The Shark, og det er selvfølgelig årsaken til at jeg senere har valgt bort Sean Rowe. Det kommer så mye bra musikk hele tiden, i en evig og fullstendig overveldende strøm, at det er en skjebne enkelte artister må leve med – i full uvitenhet åpenbart.

Når jeg nå er «tvunget» til å høre bedre etter, innser jeg at det var på høy tid. Sean har vært å se på norske konsertscener ved flere anledninger uten at jeg har vært til stede, men denne gangen skal jeg være på plass. Hans myndige, malmfulle baryton avkrever vår umiddelbare oppmerksomhet, og jeg har dessuten oppdaget at han er en fremragende gitarist. Dette er en artist jeg vil se og høre i levende live.

«Sjekk ut noen liveopptak på YouTube før du skriver artikkelen», lød oppfordringen fra Jonas Wille, grunnleggeren av Kaktusfestivalen. For å si det enkelt forsto jeg raskt poenget. Seans foretrukne format er «mann med myndig røst og kassegitar», og da har du ikke rare greiene å skjule deg bak. Dette er en av de mest krevende disiplinene en artist kan forsøke seg på, og i klipp etter klipp ser vi hvordan Sean Rowe mestrer den, bokstavelig talt til fingerspissene.

Foto: Matt Dayak

Hans foretrukne våpen er en stålstrenget Takamine som gjør at han låter som et helt band alene, og mestrer du først den biffen er du også i stand til å holde på tilhørernes oppmerksomhet en god stund. Sean er en utsøkt fingerspillgitarist og bruker høyrehånden til å banke frem en bassbeat, mens han kjører melodilinjene med venstre hånd.

De mange slagene med håndbak og tommel medførte en viss slitasje som truet med å lage hull i gitarkroppen, og derfor valgte Sean en gang å tette en sprekk som oppsto med maskeringstape. Han syntes det så litt stusslig ut med kun én stripe tape og handlet derfor mer maskeringstape i flere farger som han plasserte her og der for å gjøre det visuelle inntrykket mer helhetlig. Nå har han dekorert alle gitarene sine på denne måten, så da er man aldri i tvil om hvilken gitar i et rom som tilhører Sean Rowe.

Et annet kjennetegn er en betydelig romklang på både stemme og gitar som frembringer en spøkelsesaktig stemning. Det tilfører sangene et ensomt og plaget element, om de er hans egne eller andres.

Foto: Sarah Bachinger

Sean Rowe er en mesterlig tolker av andres sanger og har spilt inn en rekke coverlåter – Sam Cookes «A Change Is Gonna Come», Sades «By Your Side», Leonard Cohens «Bird On A Wire», Edwyn Collins’ «A Girl Like You», Lucinda Williams’ «Soldier’s Song», The Staple Singers’ «Respect Yourself» og Bill Withers’ «Heartbreak Road», for å ha nevnt noen. Leter du på YouTube finner du enda mer, blant annet sanger av Richard Thompson, Nick Cave, AC/DC, Dolly Parton, Townes Van Zandt, Bruce Springsteen og Tom Waits.

Så ja, Sean Rowe har god smak. Med det utsøkte repertoaret han besitter kunne han sannsynligvis blitt verdens mest populære gatemusikant, men jaggu kan han snekre sammen en god sang på egen hånd også. Hans mest kjente heter «To Leave Something Behind» og er en nydelig ballade med tekst for evigheten. Her er det ikke direkte fjernt å trekke linjene tilbake til poeter som Bob Dylan, Van Morrison, Townes Van Zandt og Leonard Cohen, og dermed er vi muligens ved kjernen av mitt innledende hjertesukk: Hvis det stemmer at det er altfor mange artister der ute til å henge med på alle – og det stemmer, tro meg – hva annet har vi i så fall gått glipp av? Det kan ikke være småtterier.

Nå har jeg i det minste tatt Sean Rowe inn i mitt musikalske liv, så får flere komme til – og det gjør de hele tiden. Det er imidlertid historier for andre dager. Nå handler det om «To Leave Something Behind», «Done Calling You», «I’ll Follow Your Trail», «Gas Station Rose», «Joe’s Cult», «The Very First Snow», «Tornado Head», «It Won’t Be Long» og andre fine sanger skrevet av en mann som snart skal stå alene med sin maskeringstapede Takamine på en scene i Halden og synge dem av full hals. På plate er de rikere arrangert, men for å være ærlig vil jeg aller helst oppleve dem i sin opprinnelige, nakne form. Det er slik gode sanger virkelig får lov til å skinne, og Sean Rowe har plenty slike.