Stein Torleif Bjella

Foto: Marthe Vannebo
Tekst av: Erik Valebrokk

I ny drakt var «Visepsykiatri» en vise på ordentlig, nedstrippet og akustisk med et kledelig bossa novapreg, og det oppsiktsvekkende sett i ettertid er at de to korthugde, nøkterne setningene egentlig er den perfekte oppsummering av alt Bjella har skrevet siden.

Året var 2009. I en kvart mannsalder hadde Hellbillies hatt et slags monopol på å synge om sære bygdefolk fra Ål i Hallingdal, og det med langt mer universell appell enn det begrensede geografiske nedslagsfeltet skulle tilsi. Gjennom Arne Moslåttens poesi var vi blitt kjent med Syver i Armod-Bråta, Tolleiv, Birgjit Lien og en rekke andre karakterer, noen av dem snålere enn andre.

Menasjeriet Bjella presenterte i de elleve visene på Heidersmenn er av en litt annen type enn dem vi hører Hellbillies-vokalist Aslag Haugen synge om. Bjellas bataljon er fylt med tause og trauste menn med arr på sjela, kort sagt skada folk. Livet har gitt dem smell etter smell, og Bjella har møtt dem på vei opp – og ned. Det tekstforfatterne Moslåtten og Bjella likevel har felles, er at de nærer en dyp empati for sine objekter. De betrakter dem imidlertid med forskjellig blikk.

Hos Bjella handler det ofte om menn som ikke finner seg spesielt godt til rette i kjærlighetslivet. Fortellerstemmen i «Psykisk kan du ver sjøl» sier det som det er: «So du vil knekke meg, det bi kje særleg pent å sjå. Ein vaksen mann på kne, skjurte med snør og tåru på.» Den hjerteskjærende teksten er proppfull av ømhet for stakkaren som savner «mamma og den gamle katten». Kanskje er han en du kjenner, eller kanskje er han en fyr du leser om i avisen av helt feil årsaker. Bjella ser ham. Det er en observasjon å ha med seg i et samfunn der mental helse havner stadig lenger ned på politikernes prioriteringsliste, samtidig som behovet helt tydelig går motsatt vei.

Foto: Marthe Vannebo

Stein Torleif Bjella fikk innledningsvis en smule oppmerksomhet for at Kjartan Kristiansen fra DumDum Boys var produsent av Heidersmenn og ga den ut på det DumDum-assosierte plateselskapet Oh Yeah! Records. Det var likevel fullstendig underordnet. Her kom ikke en stusslig protesjé med drahjelp fra sin mesen; her kom en mann med kassegitar, gode melodier og et høyst originalt tekstunivers som visste hva han ville, en fiks ferdig utviklet artist som den dag i dag som umiddelbart ble blant Norges mest respekterte utøvere.

Nå er han blant headlinerne på Kaktus, en posisjon på festivalplakaten som neppe skremmer vettet av ham. Stein Torleif Bjella har rutine som den ekte landeveissliteren han er, en artist som har spilt godt med konserter i årenes løp. Han kan også skryte på seg et av Norges beste backingband, Tvangsgutan kompani, oppkalt etter en sang på hans andre LP, den ulystig titulerte Vonde visu.

«Tvangsgutan kompani» er en programerklæring for Bjellas liv og virke som artist, en real fuck you til «ein orm med giftig bitt, ein sann kødd med reptilblikk» som mente Bjella ville angre på et liv der han «skriv sanga og overdriv». Slikt bryr ikke ekte hedersmenn seg om dersom viljen er sterk:

Det kan bli tungt
når det tvinga seg fram.
Det kan bli vondt
å bli fri med sang.
Her kjem Bjella med komp.
Tvangsgutan kompani.

Og nettopp dette kompet er din beste garantist for en fabelaktig konsertopplevelse. Geir Sundstøl er Bjellas viktigste allierte, litt som Warren Ellis er det for Nick Cave, en grenseløs multiinstrumentalist som aldri står stille. I høyst bokstavelig forstand er Sundstøl en ekte gitarhelt med de rette faktene, antrekkene og resten av pakka, den naturlige kapellmester for en makeløst dyktig gjeng musikere som også teller David Wallumrød på tangenter, Eirik Øien på kontrabass og Kenneth Kapstad bak slagverket.

Foto: Marthe Vannebo

Sundstøl har spilt på samtlige av Bjellas plater (og produsert flere av dem) med et arsenal av forskjellige strengeinstrumenter. «Vi leser hverandre godt etter 16 år og hundrevis av spillejobber», sier Bjella med åpenlys takknemlighet. Eirik Øien har også vært med på bass hele veien, men ble erstattet av Bjellas datter Bergljot på platen Heil ved som inneholder musikken Bjella skrev til teateroppsetningen basert på Lars Myttings bestselger.

«Det er rart å tenke på at han startet som en type visesanger når du ser ham med et av Norges beste band i ryggen og som rocker hardt», skrev jeg om Bjella og Tvangsgutan kompani etter å ha sett dem på Øyafestivalen i sommer. Avstanden kan synes stor mellom den Bjella som sang «Visepsykiatri» på plate i 2009 og den Bjella som fremførte «Koden knekt» på Øya i 2025 – og likevel ikke. I det øyeblikket Heidersmenn ble utgitt for 16 år siden tok Bjella posisjonen som en av Norges fremste trubadurer, men også den gang med rockeren i seg godt synlig.

Bjella kommer til Halden med den nye plata Velkomen skodde i bagasjen. Ved siden av det faste bandet er flere celebre gjester med her, som for eksempel Astrid S som Bjella deltok sammen med i siste sesong av Hver gang vi møtes.

Én spesiell person trumfer likevel alle andre denne gangen. Gitaristen Marc Ribot er mest kjent for sin rolle på sentrale Tom Waits-plater som Rain Dogs og Mule Variations, og han dukker opp på flere av de nye sangene. Ideen om å inkludere ham kom da Bjella og Sundstøl så Ribot med det makeløse bandet Los Cubanos Postizos da de besøkte Oslo høsten 2024. «Geir og jeg var enige om at det var så fint å hvile i musikken hans, så vi tok kontakt og fikk ja», sier Bjella stolt.

Hvordan enn musikken er arrangert og orkestrert er det stadig selve Sangen, den med stor S, det handler om. Fordelt på sju plater (åtte om vi teller med Heil ved) er det snakk om mer enn 70 originale komposisjoner, så han har litt å velge blant når han spiller på Kaktusfestivalen. Jeg vil betrakte det som en godt over gjennomsnittlig begavet handling å se ham der sammen med sine våpendragere i Tvangsgutan kompani. Ikke vær en innegubbe akkurat den dagen, for å si det sånn.