The Northern Belle

Foto: Julia M. Naglestad
Tekst: Erik Valebrokk

«There is a party tonight, good for you, but I’ll stay home», synger Stine Andreassen på «There’s A Party Tonight», den nyeste singlen til The Northern Belle, bandet som er et slags alter ego for henne selv, en nordisk – eller mer presist, nordnorsk – vri på den amerikanske benevnelsen «Southern Belle».

Jeg tar nok heller festen enn å holde meg hjemme – og den begynner tidlig.

En trioutgave av The Northern Belle (bandet har i årenes løp operert med en nokså elastisk besetning) er nemlig matinéunderholdning på den aller første utgaven av Kaktus-festivalen, og hvem vet – kanskje er det fremdeles noen som ikke har hørt sangene til Stine Andreassen? Sikkert er iallfall at Kulturhuset Halden er stedet å være lørdag formiddag når «Belle» og Jonas Alaska skal underholde festivalpublikummet med hvert sitt meget eksklusive sett, begrenset til 70 publikummere.

Jeg husker det nesten som i går da jeg opplevde The Northern Belle første gang. Det var i juni 2015, på den første utgaven av en annen festival, Piknik i Parken som den gang ble arrangert ved Vigelandsmuseet og Oslo Bymuseum, og bandet hadde akkurat gitt ut sitt selvtitulerte debutalbum. De syv bandmedlemmene, med Stine i front, var stuet sammen på en liten scene foran bymuseet og leverte et sett preget av entusiasme, spilleglede, udiskutable ferdigheter og DE låtene. Jeg hadde aldri hørt dem før, og jeg konkluderte i min anmeldelse med å skrive at The Northern Belle minnet meg på hvorfor jeg begynte å skrive om musikk en gang for lenge siden.

For så bra var bandet, og så bra var sangene. Og fremdeles kan jeg ta meg i det når jeg hører en ny sang skrevet av Stine Andreassen: Det er på grunn av artister som henne at jeg driver med disse greiene her, og nye «There’s A Party Tonight» er atter en påminnelse om at jeg vil være med på … ganske riktig … festen.

Men dette er altså noen år, mange sanger, flere gode plater og et ukjent antall konserter siden. Bandmedlemmer er blitt voksne, og har i noen tilfeller flyttet tilbake til sine hjemsteder og/eller funnet andre ting å drive med og således blitt skiftet ut hist og pist, men Stine Andreassen står fremdeles fjellstøtt i front.

Hun er selvfølgelig også mer rutinert i dag, en voksen kvinne med et utsøkt øre for gode melodier og en evne til å formulere seg gjennom sangtekst som bør være misunnelsesverdig for alle med ambisjoner i retning det populærmusikalske universets språkmuligheter. Med sin klokkerene, karakteristiske stemme, naturlige sjarm og sitt smittende humør er hun også en usedvanlig god sceneartist.

Hennes er med årene blitt et feministisk prosjekt. Stine skriver sanger om å være kvinne, om å være mor og datter, om å være en tråd i en uendelig vev spunnet av generasjoner med andre kvinner. Hun skriver om å ta plass i verden på linje med menn, om å holde ryggen rak og hodet hevet i et samfunn som ikke gir ved dørene når kjønn skal balanseres, om seg selv og sine medsøstre – og hun gjør det med stil, attitude og en god blanding av humor og alvor.

Foto: Julia M. Naglestad

Selv om feminisme tradisjonelt ikke har vært en sentral del av countrymusikken, har den heller ikke vært helt og holdent fraværende. Kitty Wells spilte allerede i 1952 inn «It Wasn’t God Who Made Honky Tonk Angels», riktignok skrevet av en mann – J. D. Miller – men like fullt en svarsang til Hank Thompsons «The Wild Side Of Life» som ikke er fullt så sjenerøs overfor det som den gang ble betraktet som «det svake kjønn». Loretta Lynn hadde suksess med «kontroversielle» låter som «The Pill» og «Don’t Come Home A-Drinkin’ (With Lovin’ On Your Mind)», og la oss for all del ikke glemme Dolly Parton og alt hun har stått for.

Forskjellen på da og nå er utbredelsen, at det i vesentlig større grad enn før er «lov» å være kvinne med en tydelig stemme, også innen denne tross alt noe konservative sjangeren.

Stine Andreassen er muligens det beste norske eksempelet, men hun er slett ikke alene. Også artister som Malin Pettersen, Signe Marie Rustad og Louien (som er Stines kollega i hennes andre band, det mer demokratisk funderte Silver Lining) er sterke kvinnestemmer innen et delvis beslektet musikalsk landskap. Disse og flere sto i spissen for den lille bølgen av artister som for noen år siden ble identifisert med den såkalte nordicana-scenen, norske navn som også evnet å bli lagt merke til internasjonalt.

Takk og lov er feminisme blitt en vesentlig del av dagens countrymusikk – og popmusikk. Selv om hun nok stadig først og fremst oppfattes som en countryartist, har Stine et ben i begge disse leirene. Debutplaten var til dels florlett countryrock à la tidlig Eagles, ispedd litt Emmylou og Dolly og Tammy og George, men hun – og bandet – har med årene utviklet seg i en klarere popretning, til dels inspirert av Fleetwood Mac på sitt mest iørefallende, vel å merke uten å gi helt slipp på countryrøttene. For hvorfor skulle de vel det? Den beste countrymusikken er i mange tilfeller av det utsøkt melodiøse slaget.

Det er i skrivende stund uvisst hvorvidt The Northern Belles sjette langspiller er på beddingen. Det siste året har gått med til å skrive ny musikk, og hun har spilt inn mange av disse sangene med Preben Sælid Andersen som medprodusent. Tanken er å slippe musikk jevnlig gjennom 2026, men om det til slutt samles på en EP eller et helt album er ikke avgjort. Hensikten har denne gangen vært å ha en mest mulig fri prosess.

Hva enn som skjer blir 2026 inngangen til et nytt og høyst sannsynlig spennende kapittel for The Northern Belle. Med fem til dels meget gode album i bagasjen og mer på vei, er denne ferden på ingen måte ved veis ende.

På Kaktusmatineen får vi oppleve The Northern Belle i trioformat, der Stine stiller med originalmedlem og gitarhelt Bjørnar Ekse Bratseth (som også er med i Silver Lining), samt supervikar Øyvind Kløve Kjernlie. Han er fast gitarist og pedal steel-helt for Ole Kirkeng, i tillegg til at han leder sitt eget utsøkte instrumentalprosjekt Klöve.