Vilde Bye

Foto: Vidar Landa
Tekst av: Erik Valebrokk

Vilde Bye kunne vært en helt vanlig 22 år gammel norsk jente. Hun ser ut som bestevenninna di, liksom. Eller dattera di. Det er først når hun åpner munnen og begynner å synge at du øyner muligheten for at hun kan ha dukket opp fra en annen verden. Ikke fordi hun synger så fordømt godt – det er ikke hit du går for å øve på å synge skalaer eller søke teknisk briljans. Det er derimot hit du går for å dykke inn i livets mysterier.

Det er ikke enkelt å beskrive Vilde Byes stemme på en måte som gir mening, men jeg skal gjøre et forsøk. For å si noe om hva som bor i stemmen hennes, velger jeg å benytte meg av en sang ganske mange nok kjenner. Hun har en utsøkt kresen og finstemt musikksmak og spiller inn en del coverlåter – i tillegg til sine egne, bunnsolide komposisjoner.

På sin versjon av Julie Millers «All My Tears» (som hun gjør sammen med Dag Vagle på en vinylsingle med en fantastisk versjon av Gene Clarks «Gypsy Rider» på B-siden) får vi et gløtt inn i evigheten som jeg aldri hadde sett for meg etter at blant annet Ane Brun gjorde sin tolkning for mange år siden. Den er så hudløs og intenst vakker at man ikke skulle tro det var mulig å gjøre den… vel, enda mer hudløst og intenst vakkert, men juryen diskuterer fortsatt og kommer neppe noen gang i mål. Riktignok synger hun i tospann med Dag Vagle, som også må sies å være en «ganske god» sanger, men det er som om vi aner en slags urkraft i Vilde, som da hun gjorde denne versjonen knapt var 20.

Er Vilde Bye en gammel sjel i et ungt legeme? Spørsmålet dukket uvegerlig opp når du hører henne synge Julie Millers sang om en synder som gjør opp status før hen skal møte sin skaper. Det er som å høre en stemme fra den andre siden av graven, der livet levd som Vilde formidler har passert gjennom århundrer, og som om stemmen hennes tilhører tusenvis av døde sjeler, og ikke bare den ene.

Hvis det virker makabert, er det ikke slik ment. Det handler om Vilde Bye som formidler. Det handler om å ta bolig i sangen, om evnen til å gjøre en komposisjon til din egen, uavhengig av om du eller noen andre har skrevet den. Det er en øvelse både Vilde Bye og Ane Brun mestrer til fingerspissene. La meg her ile til med å si at Vilde – i likhet med Ane – skriver fryktelig gode låter selv også.

Det er ikke helt fjernt å snakke om dem i sammenheng. Begge har lyse, særegne og umiddelbart gjenkjennelige stemmer, begge har en naturlig vibrato, og begge har dette litt småpikeaktig sjarmerende ved seg. Men der Ane Brun i hvert fall tilsynelatende har en voldsom kontroll på stemmen, er Vilde Bye mer av et risikoprosjekt. Hun har en «knekk» som signaliserer at hun stiller med et nokså skjørt sikkerhetsnett. Jeg har til gode å høre henne feile på en eneste tone, men det ligger et visst faremoment her som gjør henne så inderlig ekte.

Foto: Vidar Landa

Når Vilde Bye spiller på Kaktusfestivalen, er det med plate nummer to i bagasjen. Den første, Colder, ble utgitt høsten 2024, og var produsert av Torgeir Waldemar. Oppfølgeren Never Nothing slippes i mars 2026 og er produsert av Frode Strømstad fra I Was A King. Han har muligens et mer velutviklet popøre enn Torgeir Waldemar, men den nye platen er ikke voldsomt annerledes i stemning fra debuten. Begge platene er trygt forankret i et folk/country-landskap som vil appellere til den som liker artister som Townes Van Zandt, Bridget St. John eller Nanci Griffith, for bare å ha nevnt noen grensestolper.

Den nye platen inneholder åtte sanger skrevet av Vilde (i noen tilfeller sammen med hennes faste gitarist Jakob Haugstad Struve), blant dem en pianoversjon av nydelige «Because Of You» fra Colder, og sangen «Bird Up In The Tree» som på sitt vis føles beslektet med The Beatles’ eviggrønne «Blackbird». Som om ikke det er nok inneholder platen også en tolkning av Elliott Smiths «Between The Bars» som lett vil kunne få voksne menn til å gråte.

Jeg tror helt ærlig at Vilde Bye har en lysende fremtid og en internasjonal karriere foran seg, at hun om noen år vil ha et høyt respektert navn i kretser der ute i den store verden som betyr noe. Som innledningsvis nevnt er det ingenting som kan forberede deg på stemmen hennes, og når du først er så heldig å høre den finnes ingen vei tilbake.

Med seg til Halden har hun sitt faste, svært habile band som har spilt med henne i årevis og er barne- eller ungdomsvenner: Jakob Haugstad Struve på el-gitar og kor, Frida Mathea Sørbøe på kor og perk, Håkon Gabriel Sørbøe på kor og perk, Lars Birgitsønn Vik på kor og bass og endelig Fredrik Sandvik Olsen på kor og trommer. Hvis du synes det høres ut som mye kor, har du helt rett, og tankene går uvegerlig til Laurel Canyon og en viss trio med initialene CSN. Så fett låter det.