16 HORSEPOWER til Halden 22. mai 2026!

Bilde: 16 Horsepower
Tekst av Egon Holstad

Dette er virkelig en helt enormt bra nyhet, på absolutt alle nivå. For nå slipper jeg å dra til USA for å se dem. Da er det lettere å ta en svipptur med bil, på 4.000 kilometer, fra Tromsø til Halden og tilbake, for å oppleve det. Klart man skal det.

Sixteen Horsepower var et av de beste bandene på hele nittitallet. Deres tre første skiver (av totalt fire) er en av de sterkeste albumtrilogiene som er gitt ut de siste 30 årene, og de var helt fuckings fantastiske live.

Frontfigur David Eugene Edwards er et geni, og selv om han de siste to tiårene har laget eminent musikk med sitt band Woven Hand, og spilt drøssevis av massivt minneverdige konserter med dem, har det hele tiden ulmet i glørne hos fansen, med et vagt håp om at Sixteen Horsepower skulle slå sine pjalter sammen og stille seg på en scene igjen. Nå er takk og lov bønnene hørt.

Jeg husker det var helt ualminnelig mye fuzz rundt dem før de i det hele tatt hadde gitt ut noe, og særlig den amerikanske blekka No Depression skrev panegyrisk og ekstatisk om dem, og hypet dem til himmels, som om de var Det Neste Store. Med rette, må jeg tilføye. Den selvtitulerte, sekslåters debut-EP-en som kom i 1995 var da også av den sjeldent bra sorten, og forventningene til debutplata var derfor nesten ødeleggende høye.

Sixteen Horsepower lot seg derimot ikke ødelegge, de var ustoppelige, og de tre skivene som da kom på rappen var alle svimlende sterke. «Sackcloth 'n' Ashes» (1996), «Low Estate» (1997) og i særdeleshet det fjellstø mesterverket og klassikeren «Secret South» (2000) er alle skiver helt uten dødpunkt, fra et band som så til de grader visste hva de holdt på med, og som ikke lignet på noe annet.

For de var virkelig noe for seg selv. Merkelappene ble derfor kastet rådville etter dem. Gotisk country. Gotisk appalachian-rock. Gospelpunk. Americana. Roots. Det var klare element av bluegrass mellom linjene, og man kunne definitivt høre islett av kultbandet The Gun Club. Samtidige navn som Grant Lee Buffalo og Nick Cave and The Bad Seeds ble hyppig nevnt.

Ingen av disse merkelappene eller referansene var direkte gale, men det var heller ingen av dem som stemte. Sixteen Horsepower hørtes først og fremst ut som Sixteen Horsepower. Alle referansene til tross var de ekstremt signatursterke, ikke minst forårsaket av den sterke røsten til Edwards. Låtene var mørke både i lyrisk og musikalsk innpakning, og konsertene deres føltes alltid litt farlige.

Edwards i front har alltid hatt noe skummelt og ved seg, som om han er ei åndelig legering av en slags yppersteprest og det man en gang kalte indianerhøvding, og som du er usikker på om skal helbrede verden eller brenne den ned i et inferno av svovel og bensin. Underveis i konsertene ser ut som om han befinner i seg i en slags transe, der han søker etter en slags ytre kraft, som han attpåtil finner og fyller lokalet med. Hver gang.

Det er de bandene som er best. Det er de konsertene som er best. Når man aldri helt vet hva som lurer seg bak neste sving, men der man nesten ikke tør å kjøpe drikke eller stikke på toalettet, i ren og skjær panikk for å gå glipp av noe.

Da det ble kjent at Sixteen Horsepower skulle gjøre et overraskende, kjærkomment og etterlengtet comeback, avla kona og jeg en slags hellig og forpliktende ed om å dra dit det måtte være for å bivåne det. Nå slipper vi å dra lenger enn til Halden, som nå plutselig sitter med ei av de mest oppsiktsvekkende sterke bookingene for sommeren i klypene. Det er bare å glede seg.