Indie eller americana? Ja takk, begge deler!

Av Tom Skjeklesæther

Sjangerbetegnelser kan oppfattes som musikkens tve-eggede sverd.På den ene siden er vi avhengige av sjangere, og sjangerbetegnelser, når vi snakker om musikk, på den andre siden kan sjangere være både begrensende for artister og forvirrende for lyttere.

Kaktusfestivalen, som går av stabelen for første gang i slutten av mai i Halden, presenterer musikk som arrangørene betegner som å tilhøre indiemusikken og americanamusikken, hver for seg og begge deler samtidig. Med humor stepper festivalen unna vanskelige spørsmål om hva dette er, med sitt eget slagord «Sad music for Happy people».

Denne teksten er et lite forsøk på å fortelle noe om bakgrunnen for «indie music» og «americana», med et utgangspunkt i oppfatningen om at all musikk dreier seg om kommunikasjon og at vi som mennesker har skapt språk, ord og begreper, for å faktisk å kunne kommunisere med hverandre. Forskere tror at språk oppstod mellom mennesker for rundt tre hundre tusen år siden.

Det er grunn til å merke seg at forskere er uenige om hvorvidt den første musikken oppstod før, samtidig med eller etter de første språkene. Uansett er det godt belegg for å mene at musikken har vært viktig for våre forfedre i så lang tid at det ikke er det minste rart at det fortsatt er helt sentralt i svært mange menneskers liv. For mange er faktisk musikk; å komponere, å fremføre og å lytte til musikk, blant det som fyller livet med mest mening.

Begge begrepene, «indie music» og «americana», kan sies å ha røtter tilbake til punk-musikken som oppstod i New York og London på midten av 1970-tallet. På denne tiden var rockmusikken dominert av store artister som alle var kontraktert til et lite antall plateselskaper, kalt «majors»; CBS, Warner, EMI, RCA og Polygram. Selv om rockmusikken hadde en rekke undersjangere, som kom og gikk, var den generelle utviklingen i retning av store rock-band som i avgjørende grad dominerte radiostasjoner og konsertbransjen.

Det var de som mente at rockmusikken hadde fjernet seg fra sine egne røtter rent musikalsk, fremført av artister som dyrket et liv som superstjerner langt fra den virkeligheten som publikum og fans levde i. Det var i dette klimaet at noen få individer tok saken i egne hender, først og fremst i de to «rock-hovedstedene» London og New York.

Dermed fikk vi det som ble kalt «punk-eksplosjonen», med Ramones, Sex Pistols, The Clash og The Damned som de meste sentrale bandene. Punken var definitivt drevet av et «DIY»-etos, altså gjør-det-selv-holdninger, Hvilket innebar at det ikke dreiet seg om hvor god du var på instrumentet ditt, men snarere om hva du hadde å si og kraften i hvordan det ble sagt.

Punken nådde nesten umiddelbart en omfattende utbredelse, ofte drevet av medie-kontroverser, som førte til at nye punkband dukket opp som ugress over hele den delen av verdenen som i utgangspunktet lyttet til rock.

Det var typisk at den i 1977/78 tråklet seg fram til en småby som Halden, der musikere som tidligere hadde spilt i lokale skole/ garasjeband, plutselig spilte musikk som var en del av radikal omlegging av rockens «spilleregler». Det tok ikke lang tid før punken tok av i flere retninger, hvorav «new wave» var betegnelsen på artister som identifiserte seg med punkens etos, men som tok i bruk innflytelse fra blant annet reggae, soul og country. Var det noen som sa at vi ikke har bruk for sjangerbetegnelser?

The Clash, altså et av de grunnleggende punk-bandene, som albumdebuterte i 1977, rakk å prøve seg på så mange sjangere og uttrykk, at de allerede i 1980 trengte hele tre vinyler for å få plass til funk, reggae, jazz, gospel, rockabilly, folk, dub, rhythm and blues, calypso, disco og rap på albumet Sandinista.

Da punken tippet over i 1980-tallet utviklet den seg over i det som ble kalt alternativ rock i, med stort miljø i Los Angeles, der Paisley Underground oppstod med band som Dream Syndicate, Green on Red og Bangles og i Athens, Georgia med B-52s og etter hvert, R.E.M.

I Nashville kickstartet Jason & the Scorchers det som ble kalt «country-punk». Den alternative rocken fra tidlig 1980-tall ble i stor grad utgitt av det som ble kalt indie plateselskaper, kort for independent, uavhengige, altså i opposisjon til «majors». Opphavet til begrepet «indierock» ligger i disse miljøene. Slash records og I.R.S. var blant de ledende indie-selskapene. I 1986 ble indieselskapet Sub Pop grunnlagt i Seattle, og ble avgjørende for det som ble kalt «grunge», med Nirvana i spissen.

«Grunge» fusjonerte punk og hardrock/ heavy. I kjølvannet kom en flom av nye sjangere som «dream pop», «noise pop», «lo-fi», «math rock» og etter hvert «indie folk». Der akustiske instrumenter fikk en viktigere rolle. Sentrale indie-folk artister var Fleet Foxes, Bon Iver, Sufjan Stevens, Elliot Smith og Will Oldham, nå mere kjent under artistnavnet Bonnie «Prince» Billy. Oldham/ Billy står altså på scenen i både Fredrikshalds teater og Brygga Teatersal under Kaktus.

Will Oldham er spesielt interessant i forbindelse med begrepene «indie» og «americana», fordi han er en artist som hører hjemme begge steder.

I 1986 ble bandet Uncle Tupelo dannet i Belleville, Illinois av trioen Jeff Tweedy, Jay Farrar og Mike Heidorn. Da de slapp debutplata si, No Depression, i 1990, på indieselskapet Rockville records, blandet de sin egen punk-bakgrunn med innslag fra country og bidro med det til sjanger-betegnelsen «alternative country». «No depression» var hentet fra country-musikk grunnleggerne fra 1920-tallet, The Carter Family og sangen «No depression (in heaven)». Uncle Tupelo inspirerte mange artister, inkludert Onkel Tuka (!) i Halden. Bandet rakk å gi ut fire album og ble oppløst i 1994, for å splitte opp i Wilco og Son Volt.

Bandet Case Oats, som gjør sin første norgeskonsert på Kaktus, teller Spencer Tweedy, sønn av Uncle Tupelo/ Wilcos Jeff Tweedy. I 1995 ga debutplata til Uncle Tupelo navn til musikkmagasinet «No Depression». Det første nummeret av No Depression hadde Son Volt som cover-artist, og under navnet «No Depression» sto det å lese «The Alternative Country Quarterly». Med dette ble også også selve bladnavnet «No Depression» en stakket stund til en egen sjangerbetegnelse!

Da magasinet utvidet til å komme ut annenhver måned, sto det «The Alternative Country (Whatever that is?) Monthly» i headingen. En morsom refleksjon av at det var utbredt uenighet om hva man skulle kalle variantene av country som ikke falt under den konvensjonelle Nashville country definisjonen.

I 1999 hadde det voksende miljøet som befant seg rundt «No Depression», magasinet, kommet til den konklusjonen at denne stadig mere omfattende musikken trengte et samlebegrep, og en organisasjon som arbeidet for musikkens fremme. Dermed ble «Americana Music Association» grunnlagt. «Americana Music Association» samles i Nashville hver høst, til det som kalles «Americanafest» og til «Honors & Awards»-show, som deler ut et antall priser til plater og artister, på legendariske Ryman Theatre, det opprinnelige «Grand Ole Opry.

I løpet av disse 27 årene har «americana» befestet seg som det som kalles «The Big Tent», altså et sted som det er plass til mange uttrykk, med «country», «folk», «bluegrass» og «soul» som de mest sentrale og med myriader av krysspolinert musikk . Nok subsjangere innenfor «Indie» og «Americana» til å gi en stakkars lytter permanent hodepine.

Eller eventuelt å melde seg på et kurs i musikalsk fordomsfrihet.

Og ja, ikke å forglemme; I 2011 byttet «Norsk Country Forum» navn til «Norsk Americana Forum».